TÅRNHUSMONTERINGEN

Arbeidsdagen varte til kl 10 aften hver dag, undtagen lørdag.

Vi måtte arbeide på spreng hele sommeren.

Vi måtte ta igjen forsinkelsene fra streiken forrige år.

Jeg var overarbeidet, og så kom en familiebegivenhet som berørte meg sterkt.

Jeg hadde fremdeles begynnergage som oppsynsmann. Så kommer ingeniør Schøning på arbeidsplassen en dag, og jeg spørger ham da om pålegg i lønnen. "Du får vente til Nyttår, vel Hauger."Det var jo egentlig akseptabelt, men jeg var i dårlig humør og nedstemt. "Vente, hvorfor? Når jeg sammenligner med de andre oppsynsmend og hva de har å stå i... Visstnok er de meget eldre enn meg og er familieforsørgere. Men jeg har da det vanskeligeste arbeidet og det største ansvar." mener jeg. Det blir ikke sagt mere da.

Neste dag kommer han inn som et uvær og gjør noen bemerkninger som jeg synes er urimelige. Han er i dårlig humør. Det er første gang jeg ser ham slik. Jeg oppfatter det som et mottrekk til min aggresjon dagen før.I middagshvilen den samme dagen skriver jeg min oppsigelse og leverer den på kontoret.

Det var ingen ingeniører å se på monterings-plassen på 14 dager. så skriver jeg til kontoret med forespørgsmål om, hvor lang min oppsigelsesfrist er. Oppsigelsesfristen er visstnok14 dager, men av hensyn til arbeidet var det ønskelig at jeg ble så og så lenge.Etter 2-3 uker kommer ingeniør Schøning igjen og spør om det er noen mulighet for at jeg kan fortsette. Jeg svarer at jeg har tenkt å reise til Tyskland for å lære språket. "Jeg kan skaffe Dem arbeide i Schweitz. Det er der jeg lærte mitt tysk,"svarer han. "Takk, det er fint. Men jeg må først konferere med dem hjemme. Så får jeg kanskje lov å konferere med Dem siden."

Da jeg kom hjem og fortalte om mine planer, slår det meg at mine foreldre og søsken er imot at jeg skal reise utenlands enda en gang. Med et på forhånd sterkt nedsatt livsmot, bidrog dette til at jeg oppgav Tysklandsreisen. Arbeideren på Såheim arrangerte en festaften for meg og overrasket meg med en present, et halvt dusin sølvspiseskjeer.