Nesten ingen fikk ha radio da jeg var liten. Sener fikk jeg høre at onkelen min beholdt sin og gjemte den i en tom brønn. Derfra kunne han motta viktige beskjeder til "gutta på skauen" fra motstandsbevegelsen i London. Arbeidsgiveren hans var nazist. En dag sa han: "Hvis du vil beholde livet må du kvitte deg med den radioen. De vet om den." Onkel kastet radioen og beholdt livet.
Jeg hører ofte på nyhetskanalen. Den har ofte sendinger fra B.B.C. I går kveld hørte jeg en enke synge ut sine klagerop over tapet av sin sønn. Knelende står hun ved graven og deler sin sorg med oss. Han var bare 25, slik en god og høflig gutt. Han var glad i landet sitt og var villig til å stride for det. Han reiste straks han ble innkalt. "Kanskje lever jeg og kommer tilbake, kanskje ikke.." sa han da han dro. I mange år hadde det bare vært de to. De hadde frukttrær, de hadde kyllinger. Og med sønnens innsats hadde de klart seg. Nå var han martyr. Enken stryker hånden over stenen til nabograven. Den er av sement og har ikke tørket enda. Der ligger hennes nevø, bare 17 år gammel. Hun stryker varsomt over stenen mens synger hun de gamle vuggesangene for ham, for sin sønn og alle de andre martyrene som er gravlagte på stedet.
Aserbajdsjan seiret i striden om Nagorno-Karabakh denne gangen. Tusenvis av aserbajdsjanere er på veg tilbake til landsdelen sin. Den 18. trer fredsavtalen i kraft!
Over 1000 armenere døde i kampene. Resten er på flukt. Selv vinduer kan sees på flyttelassene deres. Før 18. november. må de være ute av regionen. Men alle har ikke gitt opp kampen, for alle armenere vet at Nagorno-Karabakh har vært en del av det krigsherjede landet deres i uminnelige tider.....
