Kenya-minner 3a

Taken in Oyugis, Kenya by travelgurl' . Some boys find looking in the school window more fun than going. CC commons

. Vi fikk penger til skoleuniformer fra Norge,og våre skolegutter hadde kakifargede bukser . Ellers har de nok et og annet til felles med disse skøyerungene

Washington var et navn jeg merket meg.

Etter at jeg hadde vært noen måneder i Kenya, ble jeg spurt om jeg ville ta over matutdelingen til noen foreldreløse gutter. De fikk gratis skolegang på Thessalia og stelte seg selv. De bodde i noen små hus misjonen hadde bygget til formålet. En av guttene hadde løyet for ham som egentlig hadde ansvaret for dem, slik at han ble tildelt for mye maismel. Alle fikk da beskjed om at heretter måtte de klare seg selv og gå ut på markene og finne noe spiselig som andre folk. Det ville garantert ha blitt en kalorifattig grønnsaksuppe!

Miriam fikk medlidenhet med synderne, og ga dem det de trengte av maismel, såpe, grønnkål, olje, sukker og en liten pose te hver uke. Nå skulle hun reise hjem og møbelpengene mine fikk ben å gå på. Washingtons navn ble nevnt en gang i blant. Han var visstnok i Tanzania nå, hadde blitt ferdig med folkeskolen året før.

• Jeg hadde jobbet på Nyambare, 15 mil unna, et års tid og nå var jeg tilbake på Thessalia igjen.

Washington var syk.Han var blitt operert i maven og var hjemme igjen. Folk mumlet noe om at sykdommen kunne være en straff fordi han hadde vært slem tidligere. De fortalte ikke hva det var. Han var ganske skrall.

Menigheten hadde bygget et hus til ham på farens tomt i nærheten. Men de hadde gjort en dårlig jobb, de hadde ikke engang tettet veggene skikkelig

Miriam hadde kommet tilbake fra Norge.

Såret til Washington grodde dårlig, og hun tok ham med tilbake til Provinssykehuset i Kisumu for å få hjelp. Men han hadde kreft og var oppgitt av legene De fikk streng beskjed om at han ikke var velkommen tilbake.

Nå ble han min pasient. Han var så vidt oppegående og hadde grålig hudfarge. Leveren var så stor at den kunne kjennes som et hardt brett opptil en håndsbredd nedenfor ribbensbuen. En gang i måneden kom vår tilsynslege på besøk. Han var født i Kenya.(amerikansk misjonærbarn).Han lurte på om de russiske kirurgene i Kisumu gitt ham feil diagnose. Kanskje det ikke var kreft, men dog-worms han led av?

Washington begynte å få neseblødninger. Vi kjørte ham til distriktssykehuset i Kericho, som lå i en annen provins. Der sa de: ”Dere har selvfølgelig ballong-kateter og alt annet som skal til for å stoppe en neseblødning. Hvorfor kommer dere hit? Reis hjem og gjør jobben selv! Vi vil ikke se dere igjen!” Bandasjene fra Norge fikk et nytt anvendelsesområde. Vi klippet opp lange strimler, dryppet atropin? på og dyttet det opp i nesa til Washington så ofte som det trengtes. For sikkerhets skyld fikk han en K-vitamin sprøyte også.

Etter noen uker fikk han bo i et etroms hus i like ved sykestua, som sto ledig. En skolekamerat kom tilreisende og flyttet inn til ham. Han trengte hjelp.

Kenya-minner II

Julius var ganske ung, men han visste hva han ville. Han ville hjelpe folket sitt. Da han fikk høre at sister Ola’ på Thessalia trengte en tolk som kunne både kipsigis, luo, swahili og engelsk, visste han at nå hadde han sjansen. Han gikk de 4 kilometerne til Thessalia og bønnfalt sister om å få jobben. ”Jeg må hjelpe folket mitt. la meg få begynne å arbeide her!"

• Julius tilhørte kipsigis-stammen.De snakket et språk som ingen av oss misjonærer forsto, Mange snakket luo nokså bra, noen hadde pugget kiswahili, men for å kunne hjelpe kipsigisene, var vi helt avhengig av tolk. Han hadde ingen utdannelse i helsearbeid, men lærte mye med årene.Søster Olaug visste at hun kunne stole på ham 100 %. Da Olaug var hjemme et år, jeg tror det var i 1972, vikarierte jeg på sykestua.

Julius var en arbeidsvillig og likandes kar som hadde stor tro på de medisinene vi solgte til pasientene. Når jeg sa at de måtte gå til en stor doktor (oppsøke lege) hvis behandlingen ikke hjalp, sa han bestandig at det absolutt ikke ville bli nødvendig, Våre medisiner ville garantert gjøre den syke frisk.

• En dag kom kona hans med ett av barna. Noen andre fortalte meg hvem hun var. Det var herlig å se Julius og Agnes sammen. De blikkene de sendte hverandre fortalte ganske tydelig at her var det et par som hadde funnet den store kjærligheten.

• Plutselig begynte ryktene å svirre. Nå hadde Julius 2, nei 3 koner. Kunne en slik mann få fortsette å arbeide i misjonen? Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. En dag kom Agnes på sykestua med ett av barna, som var syk. Julius oversatte, som vanlig: ”That woman says………” (Den dama sier……)”,.Da hun hadde gått ut sa jeg: ”Dette er kona di Julius! Man sier ikke den derre dama om sin egen kone.” Han gikk bort til vinduet og sto med ryggen mot meg. ” Det er ikke min kone”, sa han.”på mitt språk kaller jeg henne min søster. Det er kona til en av mødrene mine”.* Jeg forsto ingen ting. ”Du skjønner det”, sa han. ”Pappa har tre koner. Både den første og andre kona har gitt ham barn, Jeg er sønnen til kone nummer to. Men lille-kona, Lea, er barnløs. Da har vi den skikken hos oss at hun kan kjøpe seg en kone (gifte seg med ei jente) som skal føde barn for henne. Disse barna da blir hennes og pappas barn. Min stemor kjøpte (giftet seg med) Agnes .Jeg fikk henne for å være samboeren hennes da jeg var 17 år. Som du vet har vi tre barn sammen. Nå sier de at vi har gitt dem nok barn, nå sier de at jeg må skaffe meg min egen kone og få mine egne barn…………”
• Julias fikk sin egen kone og sine egne barn. Han var ikke troende da han kom og ble heller ikke kristen før han sluttet på Thessalia. Men han ble frelst noen år senere og døde et par år etter det.

• *Man vil helst at den biologiske faren skal være i slekt med den ufruktbare kvinnens mann. Når hun først hadde fått den triste skjebne å bli giftet bort til en ufruktbar kvinne, hadde Agnes hadde for så vidt vært heldig. De hadde gitt henne en samboer som hun ble glad i. Andre må gi liv til de ønskede barna ved å fungere som bygdas prostituerte.

Kenya-minner

Dette bildet får meg til å tenke på Elsa. Creative commons. Uploaded on January 30, 2007byrogiro . Tiny dried fish from Lake Victoria, sold on a market in Nyanza region, Kenya. . Fiskene er ca 3 cm lange. Da Asbjørn og jeg var på bryllupsreise til Kenya i 1991 ,var vi innom markedet i Muhoroni noen km fra Thessalia. Asbjørn ser at en av torgkonene og jeg plutselig løper mot hverandre og gir hverandre århundredets klem. Hun solgte omena. Disse fiskene ble kokt og spist hele i en fiskesuppe, som de hadde ca en gang i uka. Resten av uka var det vanligvis sukuma wiki, en grønnkål med spinatlignende smak, både til middag og til kvelds. Creative Commons- Malangali's photos. Washing sukumawiki Uploaded on 19 April 2007 Elsa var en av kvinnene i menigheten. Da jeg var i Kenya 1969-1973, kom hun innom til te en gang i blandt. De første årene kunne Petro,mannen hennes ofte komme full hjem eller være borte hele nettene. En av evangelistene våre bekreftet, det som vi hadde hørt av mange kvinner, at en luo-mann nærmest hadde plikt til å slå sin kone, så dette hørte også med.

• En mørk natt banket Petro på døren til fødestua. Elsa hadde sin 15-årige søster på besøk. Hun var blitt voldtatt, og det sto dårlig til med henne.Miriam Johansen tok sykebilen, kjørte hjem til dem og fraktet henne til sykehus.Dette at noen kunne dra ut midt på natta for å hjelpe et annet menneske
• , gjorde så sterkt inntrykk på Petro at han ble en kristen. Elsa strålte. Mannen hennes var alltid edru, han slo henne ikke mer, og var alltid hjemme om nettene. Pengene han hadde brukt til brennevin, kunne brukes til mat og klær. Da jeg kom tilbake til Kenya i 1977 var han medlem av eldsterådet. Siden ble han også "house-boy" hos meg.

Voldtekt var ganske vanlig blant skoleungdommen. I 1970-årene kunne syvendeklassingene i skolen på Thessalia være opptil 17 år gamle. Jeg kjøpte noen hefter om kristen seksualmoral som de kunne lese etter tur. Søster Karin, som hadde 10-15 års erfaring som misjonær, sa at vi ikke skulle snakke om sånt. Den Hellige Ånd ville overbevise dem. Da jeg snakket med en av jentene om at intimitet hørte ekteskapet til, sa hun at det hadde ingen hensikt. De ble jo så alikevel voldtatt av sine medelever på skoleveien. Jeg leste på internett at det er vanlig praksis blant luoene også i dag.

Hvem kan hjelpe Judith?

Dette kunne jeg lese på mobilen min:

• "May God bless you and I can ask y to pray for one of my s.school t. Ochando school fees. En orphan. Sani en dala. Nyinge Judith Achieng . En e form three."

I Kenya blir det ofte til at de som har litt skolegang snakker en blanding av stammespråk og engelsk med hverandre. Oversatt til norsk blir det."Må Gud velsigne deg, Og kan jeg be deg å be for en av mine søndagsskolelærere. Hun mangler skolepenger. Hun er foreldreløs. Nå er hun hjemme. Navnet hennes er Judith Achieng'. Hun går det tredje året på videregående."

I Kenya går de 4 år på videregående. De som vil fortsette å studere på universitetet, må ta to år til. For å kunne ta en yrkesutdanning, f.eks sykepleier, må man ha form 4.

.