God has been good to us.

Athi river bank, 20.08.2020

Hi.

I hope this mail finds you well. We are well here in YWAM and God has been good to us.

We are exited of what God is doing to us. Me and my family are well. God has been good to us. My wife is producing a song that keeps her busy running up and down to Nairobi. My son is strong and soon he will be celebrating his second birthday on Sept. 10th. We thank God for this far he has carried us through.

Now im busy organising our October discipleship training school. (dts.)

I thank God the way He is putting things in their right places. Now we have 12 students confirmed. 8 of these are westeners and 4 from Africa. We are still receiving more inquiries and we are hoping to get more. We are praying for them that God will provide all their needs for their dream to come true.

Also most of the speakers have confirmed and we are hoping to have a wonderful time with the lord. We are praying that God will use the to touch lives. We are looking forward for that special moments when God comes and speaks to us together.

We are also hosting a team from Romania in our base now. We are doing ministry together in churches. We are doing different ministries and God is touching lives. I'm always grateful to be part of what god is doing in the lives of people.

..........pray that our dts preparation will go on well.

...........pray that students will get their needs.

..........pray for our speakers ...........

Pray for all dts staff as we facilitate the school Thank for your time and being a friend to us. We pray that God will continue to bless you in every way we shall be happy to hear from you too.

Joram

Ei hand å holde i.

• Rim til Stine
• Venninner små går hånd i hånd.
• Men snart de søker andre bånd.

• Som voksen du til Oslo dro.
• ”Har verden mer å by på, tro?"

• 

• I utlandet du trivdes vel,

• Men kom tilbake. Hvilket hell!
• 

• "Ende opp som sekretær
• når bachelor i art jeg er
• . Finnes det en mening her?"

• Nok et møte for agenter,
• Ta på smilet, plikten venter.
• Snille øyne, varsom hand,
• Stine traff sin drømmemann!

I februar vi fikk et brev

• Hvor Jørn og Stine begge skrev
• Kom til Hvaler, bli vår gjest,
• Vi skal feire bryllupsfest,
• På Tjellholmens fjære
• skal vielsen være.

• Så ble Stine fru Limoseth,
• Det fin’s ingen tvil om at hun valgte rett.
• Et småbruk på Toten er deres hjem.
• Må Herrens ansikt alltid lyse over dem.

Freestyle rundt Tunevannet.

Livet er asfalt og livet er sol,

slakk, liten bakke i rullestol.

Forhjula streiket, brått sto de på tvers!

Dette er starten på siste vers.

Skrubbsår på armen og skrubbsår på kne,

tommelen lider av hevelse.

Galne hunder får revet skinn.

Når skal han lære, den guttungen min?

Farfar 20. desember 1870 - 3. april 1930

Vi har vel visst at farfar ble født i 1870. Han hadde fødselsdag den 20. desember.

• 
• Mormors mor, Ingeborg Marie Moe f. Linholm ble også født på denne datoen.
• Men det var i 1843. Dette til opplysning til dem som har denne datoen på arvesølv.
• Vi vet at pappa var 15 år da farfar døde. Men jeg har ikke funnet datoen noe sted.

I kirkeboka er årstallet 1930 fremdeles beskyttet av taushetsplikt (til det har gått 80 år, trodde jeg.) Men fremdeles kan man lese: "Etterspurte kirkebok er ikke tilgjengelig på internett grunnet personvern eller andre klausuler."

• Dødsfallsprotokollen er offentlig eie. Han døde 3. april i 1930.

Arvid har hatt bursdag!

• Hei Brorsan.

I anledning fødselsdagen din i går, tar vi en tur innom i dag.

v

• Vi tar en liten mimrestund om de gode, gamle dager, da du spilte på blokkfløyte og enda ikke hadde anlagt skjegg.

Ifølge pappas fetter Rolf var vi av en pen slekt som hadde nesa midt i fjeset.

Nå har du fylt 63. Søskenflokken den er med.

Vi følger deg i tankene til gjemte skatter, fremde land.

Og ser du noe fint, no' rart,

da tar du bilde i en fart.

og sender det på internett.

så vi får se hva du har sett.

Nå sier vi vel overstått og

ønsker deg alt godt!

Og takker for den fine tid som søsken vi har fått.

HURRA FOR GRETHE SOM HAR BURSDAG!

• 

Noen er likere enn andre!

• "All men are created equal." lærte vi.

  Men noen er likere enn andre

Blant "våre" barnebarn finner vi Sixten som har felles trekk både med Ulrik og Levi. Er de ikke herlige!

Under.

• Hvem feiret bursdag?
• Hvor gamle var de?
• Jeg mistet helt fokus, det må jeg si.
• Enda et lite under er skapt,

Enda en gang er hjertet mitt tapt..

Påskebesøk.

Nå har jeg tapt hjertet mitt igjen.

It is enough to ask the Father only for money for His work.

• En mann etterlyste Elia's Gud og fikk svaret "Hvor er Gud's Elias?"
• Jeg skal sakse litt av det jeg leste om India-misjonæren Amy Charmichael i dag.

Amy kom til India i 1895, 28 år gammel.

• Da hun etter noen år offentliggjorde at barn ble solgt til templene i India og at hennes kall var å redde dem, møtte hun mye motstand. En kristen gruppe arbeidet for å få henne til å forlate misjonsmarken.
• Amy likte å tale og å undervise. Etterhvert hadde hun blitt en ettertraktet forkynner. Hun kunne ha over 20 00 tilhørere. Nå måtte hun si nei til alle innbydelser: "If by doing some work which the undiscerning consider “not spiritual work” I can best help others, and I inwardly rebel, thinking it is the spiritual for which I crave, when in truth it is the interesting and the exciting, then I know nothing of Calvary love."

Etter noen år hadde hun ansvaret for 700 menneskers daglige behov. Gud sørget for dem. Her er hennes ord om økonomi:

• "Det maskineri som kreves for å få inn penger, er komplisert og dyrt. Det vet alle som er ansvarlige for store foretak. Den andre måten (bare å spørre Faderen), er enklere, men ikke lettere. Den stiller sine egne krav. Man må bruke mye tid på knærne. Vi må ikke be Herren om å ta ansvaret for et arbeide han aldri har bedt sin tjener om å gjøre eller for arbeidsmetoder som ikke Han kan gå god for.
• Den som vil følge denne veien må forberede seg på kutte sitt arbeide helt ned til grunnvoldene, ja til og med å rykke disse grunnvoldene opp, hvis det skulle komme til å vise seg at de er råtne, og å begynne på null, heller enn å bedrøve den Hellig Ånd."

Hvis vi ser på noen poster i halvårsregnskapet for barnehjemmet i Dohnavur, skjønner vi hvilke summer det kunne dreie seg om. I løpet av 6 måneder brukte de 46 130 l melk, 77181 egg, 54 060 appelsiner og 260 832 bananer.

• Pennamal var Amys nærmeste venn og medarbeider. Amy skrev om henne: "Hun våget mye......dette arbeidet er hele tiden et kall til å våge."

Jeg har kall til ?! ??? !!

• Bustgaards visste ikke hvor de skulle bo da dro ut på misjonsmarken. Hvorfor ble det Kenya?
• De kjente at Gud ville dem noe.. En dag hørte Gunvor en stemme som sa airobi, airobi. De fant inget sted ved det navnet, men kom til at det måtte bety Nairobi. Bustgaard solgte sykkelbutikken han hadde i Gamlebyen og de reiste. Walter Olsen hadde allerede arbeidet mange år i Kenya. For å kunne betale evangelistene hadde han blant annet en sisal farm. De nærmeste hvite naboene var et eldre misjonærektepar fra African Inland Mission. Nå var kreftene deres slutt og stedet skulle selges. Det var et bønnesvar for dem da Gunvor og Arvid Bustgaard dukket opp og overtok.

Dagmar Engstrøm (1881-1984). hadde mange mange sterke opplevelser med Gud. Misjonskallet hennes var litt spesielt: Det var bønnemøte i et hjem i Oslo. En ung søster kom under Åndens kraft og ropte ut under profetisk inspirasjon: «Dagmar, Dagmar, se jeg sender deg til det mørke stedet Banda.» Senere fant de ut i et leksikon hvor Banda var, et distrikt i Nord-India med ca. en million innbyggere. Dagmar Gregersen og Agnes Thelle reiste til India 4. mars 1910. Dette stedet ble hennes virkefelt i 38 år. Aslaug var pinsevenn, helsesøster med stor vennekrets og ansvar innen politikken. Senere sa hun at for henne var politikken en måte å holde Gud på armelengdes avstand på. Hun følte på seg at Han ville henne noe. Hun passet på å ha det så travelt med å gjøre kristelige ting at Gud ikke skulle kunne komme innpå henne. Likevel kom den dagen da hun sa:"Her er jeg, send meg." Hun gikk bibelskole (8 uker? den gangen) og tok senere tropekurs i Sverige. Hun var ikke sikker på om Gud ville at hun skulle reise til Kenya eller Swaziland. Japanmisjonær Olaug Hansen evangeliserte i Nord-Norge på den tiden. Aslaug fortalte meg at hun hadde bedte henne å være med og at hun hadde svart nei. Da sa jeg: "Det er stoltheten din som holder deg tilbake." (Veldig lett å si.) Aslaug tenkte på kommentaren min, fant ut at jeg hadde rett og dro til Nord-Norge og hjalp Olaug alikevel. Så kom dagen da hun offentlig-gjorde kallet sitt til Japan. Dette er over 30 år siden og hennes faste adresse er fortsatt Japan.

Tante Ingeborg

• Her er tante Ingeborg klippet ut av et familiebilde tatt ca 1946-50. Alle damene hadde Amerika-kjoler på. Arvet etter deres kusiner i Chicago.

• Etter at hun flyttet til oss i Fredrikstad, ble hun medlem i Salen, Gamlebyen hvor Arvid Bustgaard var forstander. I 1955 reiste Gunvor og Arvid Bustgaard til Kenya. De visste ikke hvor i Kenya de skulle bo, så på kortet som ble solgt under avskjedsmøtene, var adressen Mombasa. De reiste med båt som gikk dit.

Kenya var koloni fram til 1963. I 1955 hadde mau Mau opprørene rast i 2 år. Europeerene hadde okkupert de beste landområdene. Nå var det nok!

• Bustgaards dro forbi "de hvite høylandene" til det mere ugjestmilde klimaet i lavlandet omkring Victoriasjøen. (Ca 1000m over havet, men varmt likevel!)
• Tante Ingeborg jobbet mye overtid på "Plasten". Fortjenesten gikk til Kenya.

• Hun hadde egentlig misjonskall til Kina. Men nå var dette landet stengt.

• Tante Ingeborg og fru Haugen var blant venninnene til fru Bustgaard. I 1957 sendte de dette kortet til mormor: "Kjære mor. Sender deg et lite kort fra Hedmarktoppen. Det er fra terassen utenfor restauranten. Her drøftes emner og er møter som hele landets kristenfolk burde vært med om. Håper det blir fyldestgjørende referater i avisene. Med oss er det bare bra. Hilsen fra Valborg Haugen og Ingeborg."

• På Thessalia manglet de sykepleiere. I en alder av 44 år søkte tante på Østfold sykepleieskole og kom inn. Det var høsten 1957.
• Hun trivdes godt. Plutselig ble det oppdaget at hun hadde kreft i tykktarmen. Selve operasjonen gikk bra. Men så gikk hun i sjokk og døde 15 nov. samme år.

• Her er jule-hilsen fra Thessalia i 1961. Sykepleierene er Olaug Stenersby til venstre og Kari Enger i midten. Jeg tror at Kari bodde i jordhus da.
• Hvis tante hadde fått leve, hadde hun vært klar til utreise.

Det Messianske segl.

• Da jeg kjøpte disse nøkkelringene i Israel, var jeg sikker på at det jødiske symbolet: den syvarmede lysestaken, og det kristne symbolet: fisken, var satt sammen av en designer som tegnet souvenirer.
• Men der tok jeg feil. Dette symbolet ble brukt av de kristne i det første århundret og kalles, så vidt jeg forstår Det Messianske Segl .
• Det kombinerer den syvarmede lysestaken, Davidsstjernen og fisken.
• De første kristne var forfulgt. De kunne gi seg tilkjenne for hverandre ved å tegne en fisk i sanden. Bare de innvidde skjønte hva det betydde.
• Det greske ordet for fisk ICHTHYS kan ses som forbokstavene i
• : Iésous Christos Theou (h)Yios Sótér, (Jesus Kristus, Guds sønn, frelser).
• Fisken var også Jonas tegn.
• Davidsstjernen er kanskje tilfeldig. Dette symbolet dukket opp i litteraturen først i middelalderen.
• Lysestaken symboliserte Gud som ledet Israel gjennom ørkenen, tror vi. Den ble jo laget etter Guds anvisning som inventar til tabernaklet.
• Lysestaken blir i dag sett på som et symbol på at Israel skal være et lys for folkene, ikke ved kraft eller makt, men ved Herrens Ånd . Kanskje lysestaken var et symbol på den Hellige Ånd og pinse for de første kristne?
• Kanskje betydde disse to symbolene forenet simpelthen: " Jeg er både jøde og kristen."?

Når stenene taler.

Israel var emnet på søndag. En av dem som talte kunne fortelle at man kan se ordet Jave (det israelske navnet på Gud) på satelittbilder av Israel. Vi har en bok med slike bilder fra verdensrommet, som var tilgjengelige fra 1986. Jeg kan ikke hebraisk, men vi fant de samme formasjonene i vår bok. Man ser bokstavene til høyre for Bethel og ovenfor Ramallah.

Trofast i tjenesten

• H.M.Kongens fortjenstmedalje i sølv til Tove Karstensen fra Sellebakk
• Diplom og medalje ble overrakt av ordføreren i Fredrikstad ved en tilstelning i Pinsemenigheten Sion i Sellebakk søndag 17. januar.
• Siden 1. januar 1960 har Tove Karstensen vært ulønnet hovedkasserer i pinsemenigheten Sion på Sellebakk, det vil si 50 år med en sjelden lang og omfattende frivillig innsats. Hun er også aktiv i kvinnemisjonen og menighetens øvrige arbeid. Det er ikke for mye sagt at Sion er hennes andre hjem. Tilhørigheten og engasjementet fikk hun gjennom sine foreldre. Hennes far var menighetens eldste og kasserer, en tjeneste hun overtok etter han 1. januar 1960. Denne oppgaven har hun skjøttet med iver og nøyaktighet. Hennes innsats er til stor nytte og glede for menigheten, som vet at hun alltid har full kontroll over tallene. Det er et betydelig arbeid hun nedlegger, uten at hun noen gang har fått godtgjørelse for dette omfattende arbeid. Tove Karstensen har også vært søndagsskolelærer i en årrekke, samt leder i kvinnemisjonen (tidligere søstermisjonen) på Sion. Fortsatt er hun ivrig medlem i kvinnemisjonen og i menigheten for øvrig. I sitt yrkesaktive liv arbeidet hun på kontor og i forretning, men etter flere hofteoperasjoner ble hun uføretrygdet da hun var litt over 40 år. Hun er et familiemenneske med stor omsorg for alle. Vi er sikre på at det gleder mange at Tove Karstensen i dag er blitt hedret med en utmerkelse for lang og tro tjeneste. (17.01.2010)

Gamle kort II

• 

Min farfar, Johan A. (Andreassen) Høidahl gikk om bord i Angelo som tilhørte Elster-linjen den 6. februar 1891. Da var det 2 måneder siden han fylte 20 år. Destinasjonen var New York i første omgang.

• Han jobbet noen år på sagbruk i Wisconsin. Vi kan vel regne med at han bodde hos sin halvbror Theodor som var 8 år eldre enn ham, den første tiden. Det ble sagt at farfar fikk hjertefeil av det tunge arbeidet og måtte reise hjem.
• Vi vet ikke hvor mange år han var i Amerika. Det var mange i distriktet som jobbet i Amerika på denne tiden.
  Her er et par kort fra 1911.

Gamle kort.

• 
  • Kort til oldefar på Fjeldstad.

//:Brekningrefleks.://

• Jeg lå i fosterstilling og hulket hjelpeløst. To vennlige, litt oppgitte damestemmer gjentok at jeg måtte puste. Jeg tenkte at jeg puster vel nå, mens jeg gråter. Hun kan ta prøvene sine nå. Det var første gang jeg gråt høyt mens noen var til stede, siden jeg fikk skrubbsår på knærne som barn.
• Jeg hadde ikke gruet meg i det hele tatt. Gjorde det for fem år siden i Sarpsborg. De satt inn en veneflon, puttet inn et et søvndyssende middel som var bedre enn Stesolid som ble brukt før. Jeg svelget noe som kjentes firkantet og ubehagelig ut, så våknet jeg og to damer og en herre var veldig blide og sa at nå var det gjort. Legen sa at spiserør, mage og tolvtarm var friske og normale.
• Denne gangen var jeg på et legesenter i Fredrikstad og hyggelig doktordame og assistent viste meg tilrette. Jeg forklarte at jeg brakk meg bare noe kom nær bakre haldel av tungen min og at ingen noensinne hadde klart å kikke meg i halsen. Jeg fikk innlagt veneflon, tror jeg, ganske smertefritt. Så ble jeg bedt om å legge meg på siden med bøyet hode og hendene på brystet. De må ha puttet i meg noe intravenøst i forkant der, noe som virket i endel sekunder. Jeg skulle svelge sonden og tross brekninger kom den forbi halsen. Men sonden kjentes stadig langs veggene i strupeområdet og utløste kontinuerlig brekkerefleksen. Fra da av var jeg overevist om at de ikke hadde gitt meg noen beroligende medisin i det hele tatt, og prøvde å si i fra. Ingen forstår det du sier når du har en gastroscopisonde i munnen.

"Forsøk å puste, puste nå". Jeg forsøkte å strekke ut den armen hvor jeg mente jeg hadde veneflonen, slik at de kunne gi meg påfyll. Men den skulle jo ligge bøyet inntil brystet mit...

• Jeg forsto at jeg var hinsides all hjelp og lå plutselig avslappet i fosterstilling og bare hulket. Der var det en liten bevegelse i sonden ved strupen min igjen og brekningsserien fortsatte. Jeg klarte nesten å rive ut biteringen som sonden var sluset gjennom. Så sto jeg på gulvet: "Jeg er sykepleir selv og har holdt mange barn når de har fått spinalpunksjon. Jeg vet at det er nødvendig å plage pasientene av og til. Jeg har visst litt lav smerteterskel. Jeg har ikke ødelagt instrumentene?" " Det går bra. Legen fikk ikke sett på det hun skulle på veien opp, men det kan gjøres på annen måte siden." " Hvorfor fikk jeg ikke noe medisin?" "Du fikk medisin og sonden var innsmurt med et smertestillende middel."."Jeg merket ikke stort til det........" Som sagt: jeg gruet ikke på forhånd og nå har jeg fortalt om denne spesielle opplevelsen til alle dere. Jeg takker for all medynk (Sonja og Marianne???) og regner med at jeg ikke får noe varig traume av disse hulkende minuttene i Storgata 10. Som et apropos kan jeg fortelle at jeg fulgte pappa til samme undersøkelse, som den gang foregikk i et legekontor under brua. Pappa gikk inn til legen. Jeg fant et ukeblad og åpnet det. Der var pappa tibake igjen, ferdig undersøkt på 2-3 minutter.

Lagerthas venninner og familie.

Santalmisjonen? Fra høyre ser jeg pappa, tante Grethe, tante Valborg, Fjeldstad. Bak Grethe er tante Marie på Huseby. Jenta foran er sikkert tante Harriet. Helt til venstre gjetter jeg på Maggie Fallet, halvvegs foran henne står Magnhild Larsen fra Vaterland??? Litt bak henne titter en av frøknene Bognæs fram. I samme rekka bak står frøken Smith. Den høye herren bakerst og den korte og den høye damen i midten er på flere bilder, men jeg vet ikke hvem de er. Tante Inga på Lilleby er kanskje medhttp://Vil noen hjelpe meg å gjette navnene på disse personene?.

Ole A. Høidahl som barn.

Disse bildene har farmor tatt. Pappa står til høyre i matrosdress på det store bildet på bloggen ovenfor.. På de to nederste bildene står han også til høyre. Jeg vet ikke hvor gammel pappa var på den tiden. Men mobbing var ikke et ukjent begrep i 1920- årene heller.

• Denne nidvisen, som kan synges på "Det bor en baker i nedre gate.", lærte han da han var barn.
• Jeg har forandret på navnene:
• Ho Mia Nøtterø ho hadd' e døtter.
• Ho var så flink til å fange røtter.
• Hø stekte dem i grytebønn.
• Og ga dem til gamle Nøtterø'n.
• Mobbing er ofte ondskap helt uten logikk. Hensikten blir likevel oppnådd:
• Mobbeofferet og de som hører på, blir etterhvert overbevist om at han/hun er en verdiløs person som ikke hører til blant "oss".