En rusfri sone.

Mamma fortalte: "Bestefar Arnesen kunne ikke lese da han gikk ut av folkeskolen. Han nektet å lære det. Faren hans kunne både lese og skrive. Det var ikke vanlig blant alminnelige folk på den tiden. Og det førte fyll med seg." Hvordan henger dette sammen? Hva var så spesielt med å kunne lese? Etter 1739-loven hadde alle barn lært å lese av omgansskolelæreren. Hensikten med undervisningen var at de skulle få en god innføring i den kristne, lutherske lære, og således bli gode, kristne borgere. De fleste skoleholdere (omgangsskolelære) ute i bygda hadde ikke noen form for utdannelse og behersket ikke skrivekunsten, I 1821 ble det fattet vedtak om opprettelse av lærerseminarer. Men det gikk mange år før dette fikk noen praktisk betyding i bygdene. Av den som skulle ansettes som omgangsskolelærer forlangtes det: "å ha god vandel og å kunne lese. Helst skulle han også kunne skrive og regne vel, eller så godt som det var nødvendig i hans skole." Dermed ble det nok så som så med skrivning og regning. Hvis foreldrene ville at barna skulle lære å skrive, måtte de betale ekstra for det. Men også i disse tider måtte eiendomsoverdragelser og andre viktige hendelser dokumenteres. Da var Arne på nedre Mælnes* god å ha. Han var en av de få blant vanlige folk som behersket skrivekunsten, og han var til å stole på. Arne ble budsent, Arne leste og skrev, og Arne fikk smake på kjøpskålen. Det ble ikke spart på brennevinet. Enda engang luktet det brennevin av pappa da han kom hjem. Enda engang gråt Gulbrand seg i søvn og prøvde å glemme alt det dumme som pappa hadde sagt og gjort fordi han hjalp folk med å lese og skrive, Gulbrand bestemte seg: HAN VILLE ALDRI LÆRE Å LESE! *De fleste navn på personer og steder staves forskjellig i de forskjellige dokumenter. .