- Jeg lå i fosterstilling og hulket hjelpeløst. To vennlige, litt oppgitte damestemmer gjentok at jeg måtte puste. Jeg tenkte at jeg puster vel nå, mens jeg gråter. Hun kan ta prøvene sine nå. Det var første gang jeg gråt høyt mens noen var til stede, siden jeg fikk skrubbsår på knærne som barn.
- Jeg hadde
ikke gruet meg i det hele tatt. Gjorde det for fem år siden i Sarpsborg. De satt inn en veneflon, puttet inn et et søvndyssende middel som var bedre enn Stesolid som ble brukt før. Jeg svelget noe som kjentes firkantet og ubehagelig ut, så våknet jeg og to damer og en herre var veldig blide og sa at nå var det gjort. Legen sa at spiserør, mage og tolvtarm var friske og normale.
- Denne gangen var jeg på et legesenter i Fredrikstad og hyggelig doktordame og assistent viste meg tilrette. Jeg forklarte at jeg brakk meg bare noe kom nær bakre haldel av tungen min og at ingen noensinne hadde klart å kikke meg i halsen. Jeg fikk innlagt veneflon, tror jeg, ganske smertefritt. Så ble jeg bedt om å legge meg på siden med bøyet hode og hendene på brystet. De må ha puttet i meg noe intravenøst i forkant der, noe som virket i endel sekunder. Jeg skulle svelge sonden og tross brekninger kom den forbi halsen. Men sonden kjentes stadig langs veggene i strupeområdet og utløste kontinuerlig brekkerefleksen. Fra da av var jeg overevist om at de ikke hadde gitt meg noen beroligende medisin i det hele tatt, og prøvde å si i fra. Ingen forstår det du sier når du har en gastroscopisonde i munnen.
"Forsøk å puste, puste nå". Jeg forsøkte å strekke ut den armen hvor jeg mente jeg hadde veneflonen, slik at de kunne gi meg påfyll. Men den skulle jo ligge bøyet inntil brystet mit...
-
Jeg forsto at jeg var hinsides all hjelp og lå plutselig avslappet i fosterstilling og bare hulket. Der var det en liten bevegelse i sonden ved strupen min igjen og brekningsserien fortsatte. Jeg klarte nesten å rive ut biteringen som sonden var sluset gjennom. Så sto jeg på gulvet: "Jeg er sykepleir selv og har holdt mange barn når de har fått spinalpunksjon. Jeg vet at det er nødvendig å plage pasientene av og til. Jeg har visst litt lav smerteterskel.
Jeg har ikke ødelagt instrumentene?" " Det går bra. Legen fikk ikke sett på det hun skulle på veien opp, men det kan gjøres på annen måte siden." " Hvorfor fikk jeg ikke noe medisin?"
"Du fikk m
edisin og sonden var innsmurt med et smertestillende middel."."Jeg merket ikke stort til det........"
Som sagt: jeg gruet ikke på forhånd og nå har jeg fortalt om denne spesielle opplevelsen til alle dere. Jeg takker for all medynk (Sonja og Marianne???) og regner med at jeg ikke får noe varig traume av disse hulkende minuttene i Storgata 10.
Som et apropos kan jeg fortelle at jeg fulgte pappa til samme undersøkelse, som den gang foregikk i et legekontor under brua. Pappa gikk inn til legen. Jeg fant et ukeblad og åpnet det. Der var pappa tibake igjen, ferdig undersøkt på 2-3 minutter.
.jpg){kind=link}
