Under.

• Hvem feiret bursdag?
• Hvor gamle var de?
• Jeg mistet helt fokus, det må jeg si.
• Enda et lite under er skapt,

Enda en gang er hjertet mitt tapt..

Påskebesøk.

Nå har jeg tapt hjertet mitt igjen.

It is enough to ask the Father only for money for His work.

• En mann etterlyste Elia's Gud og fikk svaret "Hvor er Gud's Elias?"
• Jeg skal sakse litt av det jeg leste om India-misjonæren Amy Charmichael i dag.

Amy kom til India i 1895, 28 år gammel.

• Da hun etter noen år offentliggjorde at barn ble solgt til templene i India og at hennes kall var å redde dem, møtte hun mye motstand. En kristen gruppe arbeidet for å få henne til å forlate misjonsmarken.
• Amy likte å tale og å undervise. Etterhvert hadde hun blitt en ettertraktet forkynner. Hun kunne ha over 20 00 tilhørere. Nå måtte hun si nei til alle innbydelser: "If by doing some work which the undiscerning consider “not spiritual work” I can best help others, and I inwardly rebel, thinking it is the spiritual for which I crave, when in truth it is the interesting and the exciting, then I know nothing of Calvary love."

Etter noen år hadde hun ansvaret for 700 menneskers daglige behov. Gud sørget for dem. Her er hennes ord om økonomi:

• "Det maskineri som kreves for å få inn penger, er komplisert og dyrt. Det vet alle som er ansvarlige for store foretak. Den andre måten (bare å spørre Faderen), er enklere, men ikke lettere. Den stiller sine egne krav. Man må bruke mye tid på knærne. Vi må ikke be Herren om å ta ansvaret for et arbeide han aldri har bedt sin tjener om å gjøre eller for arbeidsmetoder som ikke Han kan gå god for.
• Den som vil følge denne veien må forberede seg på kutte sitt arbeide helt ned til grunnvoldene, ja til og med å rykke disse grunnvoldene opp, hvis det skulle komme til å vise seg at de er råtne, og å begynne på null, heller enn å bedrøve den Hellig Ånd."

Hvis vi ser på noen poster i halvårsregnskapet for barnehjemmet i Dohnavur, skjønner vi hvilke summer det kunne dreie seg om. I løpet av 6 måneder brukte de 46 130 l melk, 77181 egg, 54 060 appelsiner og 260 832 bananer.

• Pennamal var Amys nærmeste venn og medarbeider. Amy skrev om henne: "Hun våget mye......dette arbeidet er hele tiden et kall til å våge."

Jeg har kall til ?! ??? !!

• Bustgaards visste ikke hvor de skulle bo da dro ut på misjonsmarken. Hvorfor ble det Kenya?
• De kjente at Gud ville dem noe.. En dag hørte Gunvor en stemme som sa airobi, airobi. De fant inget sted ved det navnet, men kom til at det måtte bety Nairobi. Bustgaard solgte sykkelbutikken han hadde i Gamlebyen og de reiste. Walter Olsen hadde allerede arbeidet mange år i Kenya. For å kunne betale evangelistene hadde han blant annet en sisal farm. De nærmeste hvite naboene var et eldre misjonærektepar fra African Inland Mission. Nå var kreftene deres slutt og stedet skulle selges. Det var et bønnesvar for dem da Gunvor og Arvid Bustgaard dukket opp og overtok.

Dagmar Engstrøm (1881-1984). hadde mange mange sterke opplevelser med Gud. Misjonskallet hennes var litt spesielt: Det var bønnemøte i et hjem i Oslo. En ung søster kom under Åndens kraft og ropte ut under profetisk inspirasjon: «Dagmar, Dagmar, se jeg sender deg til det mørke stedet Banda.» Senere fant de ut i et leksikon hvor Banda var, et distrikt i Nord-India med ca. en million innbyggere. Dagmar Gregersen og Agnes Thelle reiste til India 4. mars 1910. Dette stedet ble hennes virkefelt i 38 år. Aslaug var pinsevenn, helsesøster med stor vennekrets og ansvar innen politikken. Senere sa hun at for henne var politikken en måte å holde Gud på armelengdes avstand på. Hun følte på seg at Han ville henne noe. Hun passet på å ha det så travelt med å gjøre kristelige ting at Gud ikke skulle kunne komme innpå henne. Likevel kom den dagen da hun sa:"Her er jeg, send meg." Hun gikk bibelskole (8 uker? den gangen) og tok senere tropekurs i Sverige. Hun var ikke sikker på om Gud ville at hun skulle reise til Kenya eller Swaziland. Japanmisjonær Olaug Hansen evangeliserte i Nord-Norge på den tiden. Aslaug fortalte meg at hun hadde bedte henne å være med og at hun hadde svart nei. Da sa jeg: "Det er stoltheten din som holder deg tilbake." (Veldig lett å si.) Aslaug tenkte på kommentaren min, fant ut at jeg hadde rett og dro til Nord-Norge og hjalp Olaug alikevel. Så kom dagen da hun offentlig-gjorde kallet sitt til Japan. Dette er over 30 år siden og hennes faste adresse er fortsatt Japan.

Tante Ingeborg

• Her er tante Ingeborg klippet ut av et familiebilde tatt ca 1946-50. Alle damene hadde Amerika-kjoler på. Arvet etter deres kusiner i Chicago.

• Etter at hun flyttet til oss i Fredrikstad, ble hun medlem i Salen, Gamlebyen hvor Arvid Bustgaard var forstander. I 1955 reiste Gunvor og Arvid Bustgaard til Kenya. De visste ikke hvor i Kenya de skulle bo, så på kortet som ble solgt under avskjedsmøtene, var adressen Mombasa. De reiste med båt som gikk dit.

Kenya var koloni fram til 1963. I 1955 hadde mau Mau opprørene rast i 2 år. Europeerene hadde okkupert de beste landområdene. Nå var det nok!

• Bustgaards dro forbi "de hvite høylandene" til det mere ugjestmilde klimaet i lavlandet omkring Victoriasjøen. (Ca 1000m over havet, men varmt likevel!)
• Tante Ingeborg jobbet mye overtid på "Plasten". Fortjenesten gikk til Kenya.

• Hun hadde egentlig misjonskall til Kina. Men nå var dette landet stengt.

• Tante Ingeborg og fru Haugen var blant venninnene til fru Bustgaard. I 1957 sendte de dette kortet til mormor: "Kjære mor. Sender deg et lite kort fra Hedmarktoppen. Det er fra terassen utenfor restauranten. Her drøftes emner og er møter som hele landets kristenfolk burde vært med om. Håper det blir fyldestgjørende referater i avisene. Med oss er det bare bra. Hilsen fra Valborg Haugen og Ingeborg."

• På Thessalia manglet de sykepleiere. I en alder av 44 år søkte tante på Østfold sykepleieskole og kom inn. Det var høsten 1957.
• Hun trivdes godt. Plutselig ble det oppdaget at hun hadde kreft i tykktarmen. Selve operasjonen gikk bra. Men så gikk hun i sjokk og døde 15 nov. samme år.

• Her er jule-hilsen fra Thessalia i 1961. Sykepleierene er Olaug Stenersby til venstre og Kari Enger i midten. Jeg tror at Kari bodde i jordhus da.
• Hvis tante hadde fått leve, hadde hun vært klar til utreise.

Det Messianske segl.

• Da jeg kjøpte disse nøkkelringene i Israel, var jeg sikker på at det jødiske symbolet: den syvarmede lysestaken, og det kristne symbolet: fisken, var satt sammen av en designer som tegnet souvenirer.
• Men der tok jeg feil. Dette symbolet ble brukt av de kristne i det første århundret og kalles, så vidt jeg forstår Det Messianske Segl .
• Det kombinerer den syvarmede lysestaken, Davidsstjernen og fisken.
• De første kristne var forfulgt. De kunne gi seg tilkjenne for hverandre ved å tegne en fisk i sanden. Bare de innvidde skjønte hva det betydde.
• Det greske ordet for fisk ICHTHYS kan ses som forbokstavene i
• : Iésous Christos Theou (h)Yios Sótér, (Jesus Kristus, Guds sønn, frelser).
• Fisken var også Jonas tegn.
• Davidsstjernen er kanskje tilfeldig. Dette symbolet dukket opp i litteraturen først i middelalderen.
• Lysestaken symboliserte Gud som ledet Israel gjennom ørkenen, tror vi. Den ble jo laget etter Guds anvisning som inventar til tabernaklet.
• Lysestaken blir i dag sett på som et symbol på at Israel skal være et lys for folkene, ikke ved kraft eller makt, men ved Herrens Ånd . Kanskje lysestaken var et symbol på den Hellige Ånd og pinse for de første kristne?
• Kanskje betydde disse to symbolene forenet simpelthen: " Jeg er både jøde og kristen."?

Når stenene taler.

Israel var emnet på søndag. En av dem som talte kunne fortelle at man kan se ordet Jave (det israelske navnet på Gud) på satelittbilder av Israel. Vi har en bok med slike bilder fra verdensrommet, som var tilgjengelige fra 1986. Jeg kan ikke hebraisk, men vi fant de samme formasjonene i vår bok. Man ser bokstavene til høyre for Bethel og ovenfor Ramallah.

Trofast i tjenesten

• H.M.Kongens fortjenstmedalje i sølv til Tove Karstensen fra Sellebakk
• Diplom og medalje ble overrakt av ordføreren i Fredrikstad ved en tilstelning i Pinsemenigheten Sion i Sellebakk søndag 17. januar.
• Siden 1. januar 1960 har Tove Karstensen vært ulønnet hovedkasserer i pinsemenigheten Sion på Sellebakk, det vil si 50 år med en sjelden lang og omfattende frivillig innsats. Hun er også aktiv i kvinnemisjonen og menighetens øvrige arbeid. Det er ikke for mye sagt at Sion er hennes andre hjem. Tilhørigheten og engasjementet fikk hun gjennom sine foreldre. Hennes far var menighetens eldste og kasserer, en tjeneste hun overtok etter han 1. januar 1960. Denne oppgaven har hun skjøttet med iver og nøyaktighet. Hennes innsats er til stor nytte og glede for menigheten, som vet at hun alltid har full kontroll over tallene. Det er et betydelig arbeid hun nedlegger, uten at hun noen gang har fått godtgjørelse for dette omfattende arbeid. Tove Karstensen har også vært søndagsskolelærer i en årrekke, samt leder i kvinnemisjonen (tidligere søstermisjonen) på Sion. Fortsatt er hun ivrig medlem i kvinnemisjonen og i menigheten for øvrig. I sitt yrkesaktive liv arbeidet hun på kontor og i forretning, men etter flere hofteoperasjoner ble hun uføretrygdet da hun var litt over 40 år. Hun er et familiemenneske med stor omsorg for alle. Vi er sikre på at det gleder mange at Tove Karstensen i dag er blitt hedret med en utmerkelse for lang og tro tjeneste. (17.01.2010)

Gamle kort II

• 

Min farfar, Johan A. (Andreassen) Høidahl gikk om bord i Angelo som tilhørte Elster-linjen den 6. februar 1891. Da var det 2 måneder siden han fylte 20 år. Destinasjonen var New York i første omgang.

• Han jobbet noen år på sagbruk i Wisconsin. Vi kan vel regne med at han bodde hos sin halvbror Theodor som var 8 år eldre enn ham, den første tiden. Det ble sagt at farfar fikk hjertefeil av det tunge arbeidet og måtte reise hjem.
• Vi vet ikke hvor mange år han var i Amerika. Det var mange i distriktet som jobbet i Amerika på denne tiden.
  Her er et par kort fra 1911.

Gamle kort.

• 
  • Kort til oldefar på Fjeldstad.

//:Brekningrefleks.://

• Jeg lå i fosterstilling og hulket hjelpeløst. To vennlige, litt oppgitte damestemmer gjentok at jeg måtte puste. Jeg tenkte at jeg puster vel nå, mens jeg gråter. Hun kan ta prøvene sine nå. Det var første gang jeg gråt høyt mens noen var til stede, siden jeg fikk skrubbsår på knærne som barn.
• Jeg hadde ikke gruet meg i det hele tatt. Gjorde det for fem år siden i Sarpsborg. De satt inn en veneflon, puttet inn et et søvndyssende middel som var bedre enn Stesolid som ble brukt før. Jeg svelget noe som kjentes firkantet og ubehagelig ut, så våknet jeg og to damer og en herre var veldig blide og sa at nå var det gjort. Legen sa at spiserør, mage og tolvtarm var friske og normale.
• Denne gangen var jeg på et legesenter i Fredrikstad og hyggelig doktordame og assistent viste meg tilrette. Jeg forklarte at jeg brakk meg bare noe kom nær bakre haldel av tungen min og at ingen noensinne hadde klart å kikke meg i halsen. Jeg fikk innlagt veneflon, tror jeg, ganske smertefritt. Så ble jeg bedt om å legge meg på siden med bøyet hode og hendene på brystet. De må ha puttet i meg noe intravenøst i forkant der, noe som virket i endel sekunder. Jeg skulle svelge sonden og tross brekninger kom den forbi halsen. Men sonden kjentes stadig langs veggene i strupeområdet og utløste kontinuerlig brekkerefleksen. Fra da av var jeg overevist om at de ikke hadde gitt meg noen beroligende medisin i det hele tatt, og prøvde å si i fra. Ingen forstår det du sier når du har en gastroscopisonde i munnen.

"Forsøk å puste, puste nå". Jeg forsøkte å strekke ut den armen hvor jeg mente jeg hadde veneflonen, slik at de kunne gi meg påfyll. Men den skulle jo ligge bøyet inntil brystet mit...

• Jeg forsto at jeg var hinsides all hjelp og lå plutselig avslappet i fosterstilling og bare hulket. Der var det en liten bevegelse i sonden ved strupen min igjen og brekningsserien fortsatte. Jeg klarte nesten å rive ut biteringen som sonden var sluset gjennom. Så sto jeg på gulvet: "Jeg er sykepleir selv og har holdt mange barn når de har fått spinalpunksjon. Jeg vet at det er nødvendig å plage pasientene av og til. Jeg har visst litt lav smerteterskel. Jeg har ikke ødelagt instrumentene?" " Det går bra. Legen fikk ikke sett på det hun skulle på veien opp, men det kan gjøres på annen måte siden." " Hvorfor fikk jeg ikke noe medisin?" "Du fikk medisin og sonden var innsmurt med et smertestillende middel."."Jeg merket ikke stort til det........" Som sagt: jeg gruet ikke på forhånd og nå har jeg fortalt om denne spesielle opplevelsen til alle dere. Jeg takker for all medynk (Sonja og Marianne???) og regner med at jeg ikke får noe varig traume av disse hulkende minuttene i Storgata 10. Som et apropos kan jeg fortelle at jeg fulgte pappa til samme undersøkelse, som den gang foregikk i et legekontor under brua. Pappa gikk inn til legen. Jeg fant et ukeblad og åpnet det. Der var pappa tibake igjen, ferdig undersøkt på 2-3 minutter.

Lagerthas venninner og familie.

Santalmisjonen? Fra høyre ser jeg pappa, tante Grethe, tante Valborg, Fjeldstad. Bak Grethe er tante Marie på Huseby. Jenta foran er sikkert tante Harriet. Helt til venstre gjetter jeg på Maggie Fallet, halvvegs foran henne står Magnhild Larsen fra Vaterland??? Litt bak henne titter en av frøknene Bognæs fram. I samme rekka bak står frøken Smith. Den høye herren bakerst og den korte og den høye damen i midten er på flere bilder, men jeg vet ikke hvem de er. Tante Inga på Lilleby er kanskje medhttp://Vil noen hjelpe meg å gjette navnene på disse personene?.

Ole A. Høidahl som barn.

Disse bildene har farmor tatt. Pappa står til høyre i matrosdress på det store bildet på bloggen ovenfor.. På de to nederste bildene står han også til høyre. Jeg vet ikke hvor gammel pappa var på den tiden. Men mobbing var ikke et ukjent begrep i 1920- årene heller.

• Denne nidvisen, som kan synges på "Det bor en baker i nedre gate.", lærte han da han var barn.
• Jeg har forandret på navnene:
• Ho Mia Nøtterø ho hadd' e døtter.
• Ho var så flink til å fange røtter.
• Hø stekte dem i grytebønn.
• Og ga dem til gamle Nøtterø'n.
• Mobbing er ofte ondskap helt uten logikk. Hensikten blir likevel oppnådd:
• Mobbeofferet og de som hører på, blir etterhvert overbevist om at han/hun er en verdiløs person som ikke hører til blant "oss".

Familielikhet?

Jeg syntes at bruden i forrige blogg var veldig lik Sandra. men da jeg tok en nærmere titt på ansiktet, var det ikke mange detaljer som var like.

• Pappas oldefar på Utne

het Hovel Kristiansen

• og var

• født der i 1808.

• Han så slik ut.

• Den eldste datteren hans het Dorthe. hun var født i 1839.

• I 1841 fikk han datteren Inger.

• I 1846 ble Grete født. hun ble oppkalt etter sin søster som døde bare 1 år gammel..

• Pappas bestefar Andreas Høidahl giftet seg med den eldste. De fikk sønnen Theodor. Hun døde i 1862.

• Etter noen år giftet Andreas seg med den yngste søsteren. Deres førstefødte kom i 1870 og fikk navnet Johan Marentius Dahl Høidahl.

• Er bruden en av døtrene til Hovel? Kan det være far og datter vi ser?

Hvem?

Ja, hvem? Kan det være en av Sandras formødre i Tune?

Bildet er fra et album på Bådstangen.

Hvem er hvem?

• Inga Marie var den eldste av farfars 2 søstre. Hun var 11 år yngre enn ham og var født i Østre Fredrikstad, på Huseby i 1881.

I 1904 giftet hun seg med styrmann Karl Johan Foss f. 1879.

• Han var en alsidig kar. I vårt barndomshjem hadde vi et bokskap som han hadde snekret. Han var også en dyktig bokbinder.
• 7. mai 1905 ble deres første barn, Ole Andreas født.
• Karl var fremdeles styrmann og i følge klokkerboka bodde de på Huseby .
• Faddere var: Gaardbr. Harald Høidahl, kone Marie Høidahl, gaardbr.søn Johan Høidahl, Erling Høidahl og pige Kirsten Foss. 25. nov 1912 fikk de ei skjønn jente som ble oppkalt etter Ingas mor. Hun ble døpt i Østsiden kirke 15. des. og fikk navnet Grete Ingeborg.
• Faddere var: Gaardbr. Johan Dahl Høidahl, gaardbr. ,Erling Høidahl, Marie Foss, høvelarb. Albert Hansen og k. Anna Hansen.

• De bodde fremdeles på Huseby og Karl var skibsfører.
• Karl forlot sjøen, fikk jobb på fabrikk og bygget et hjem til sin kone som hun kunne være stolt av.
• Her ble yngstemann, Bjarne J. født 11. mai 1916. Han ble døpt 4/6. Faddere var: gaardbruker Johan Dahl Høidahl, Erling Høidahl og Lagertha Marie Høidahl.
• Pappa var enebarn.
• Han tibrakte mye av sin barndomstid her hos sine søskenbarn: Ass, Johs og Grethe.
• De var nesten som søsken for ham.

Når foreldrene var med ble det musisert;

• Karl spilte fløyte,
• farfar spilte på fela som han hadde fått av farmor,
• og farmor trakterte pianoet.
• Her er Karl til venstre, pappa i matrosdress og Grethe med de lange flettene.
• 

Dette bildet er helt sikkert tatt i hagen på Grafslund.

Pappa til høyre, Grethe i midten og søskenbarn x til venstre.

• Man kan skimte bordkledningen på huset og de store stenene i grunnmuren. Huset hadde ingen kjeller.

Deler av en profeti.

Jeg kikket litt på sidene til ungdom i oppdrag. Der fikk jeg se denne alvorlige profetien. Den ble gitt under Lausanne II konferansen i Manilla i 1989. Se adressen på kommentar.

Joram skriver.

Hei!
• Jeg håper dere har det bra. Vi har det bra i Kenya til tross for alle utfordringene i landet:
• hungersnød,
• utrygghet,
• dårlig styresett
• og sykdommer.
• Gud er trofast og vi er fremdeles i tjenesten i Ungdom i Oppdrag på Athi River basen. (YWAM athi River Base)
• Min familie har det bra.

• Vi har feiret fødselsdagen til Ray, sønnen vår.
• Vi takker Gud for den gutten.
• Han er 1 år nå og blir klokere for hver dag som går.
• Håper det er slik med dere også.

Gud virker over alt og for alle. Ta deg tid og fortell meg hvordan Gud berører ditt liv, dine venner og stedet du bor på.

• Vi starter oktober teamet på disippel-trenings-skolen neste uke. Vi har 15 studenter som har bekreftet at de vil komme. Og vi er glade og spente på å se hva Gud vil gjøre i deres liv. Jeg leder undervisningen og jeg takker Gud for at han gir meg anleding til å bli brukt av Ham.

Det kommer fantastiske talere til oss og Gud vil bruke dem på forunderlige måter.

Vi skal også starte en disippel-trenings-skole i januar som skal pågå her mens oktober-teamet er ute i praksis. Jeg er glad og spent over å se at Gud utvider basen vår slik at flere mennesker kan få en berøring av Ham.

Det skal bli en utfordring å ha 2 kurs samtidig, men vi føler at det er på tide å la Gud gjøre mer enn det vi forstår.

Vi skal be om at Gud gir oss ledere nok til å hjelpe studentene.

• Husk oss når dere ber.
• Be for oss når vi ansetter ledere til disippeltrening-skolen.
• Be for våre gjestetalere, reisen deres til Afrika og at Gud gir dem det de trenger.
• Be at Gud skal røre ved studentenes liv.
• Be for januar-kurset.
• Be om at Gud vil sørge for alt det vi trenger. Også skolepenger til våre studenter.

• Må Gud velsigne dere og bevare dere.

• Husk at venner er stille engler som løfter oss opp på føttene når vi møter vanskeligheter.

• Må Gud velsigne dere.

Joram.

Klimaforandringer med mer.

Dismas var en stille og rolig kar som jobbet på Thessalia i mange år. Kona hans var spedalsk. De fikk mange barn , så kom barnebarna.

• Det ble 12 i alt. Så kom den stille pesten........sønner,døtre svigersønner og svigerdøtre ble fulgt til graven. Dismas greide å forsørge sine 12 barnebarn og sin handikapete kone til han var langt uti 70-årene. I høst døde han.
• 12 barn og en bestemor med avstumpede fingre og tær hadde mistet sin forsørger.
• De har hverken barnetrygd eller alderstrygd i Kenya.
• Menigheten i Skjeberg skal sørge for familien.
• I november 2007 ble Rose enke. Hun har en voksen sønn som er under utdannelse. Dessuten har de 9 foreldreløse skolebarn som skal ha mat og klær.

• Søndagsskolen på Sion tok ansvar. De bestemte at Rose skulle få 200 kr. i måneden til å forsørge de barna de hadde tatt ansvaret for. På disse to årene har maten blitt dobbelt så dyr. Nå er det flere barn som vil hjelpe barn. De skal ikke sulte.

På slettelandet rundt Victoriasjøen spiser de mais til middag og mais til kvelds. Til frokost er det te og kanskje litt kald maisgrøt, hvis det er noe igjen fra kvelden før. Som oftest spiser de sukuma wiki til maisgrøten. Det er en grønn kål med en spinatlignende smak. Av og til vanker det suppe av noen bitte små fisker. Folket på slettelandet er vant til å sulte litt i perioder. Men i stammeopptøyene i desember/januar brant de ned mange av gårdene i den fruktbare naboregionen. Bøndene ble boende i flyktningleire i sitt eget land. Tørken kom tidlig. Den lille maisen som hadde blitt sådd, visnet før den ble moden.

• På slettelandet rundt Thessalia er det mange store barneflokker som har en bestemor, som eneforsørger. Noen har ingen.
• Her kommer kvinnegruppene i menighetene inn. Mange av dem er selv enker, eneforsørgere for sine egne og sine avdøde søskens barn. I sin store fattigdom prøver de å skaffe midler så ikke disse voksenløse barna skal sulte i hjel. Vi vet at noen av disse besteforeldrene dør av sult til slutt. Likevel har de noe å gi til de totalt slektsløse barneflokkene: Veiledning og en smule trygghet.
• ”Dere kan få sove hos oss. Her er det trygt! I morgen tidlig kan dere gå ut i krattskogen og samle ei bør med tørre kvister, så går dere på torvet og selger det til noen som trenger ved. For pengenekan dere kjøpe mais-mel!”
• Men alle er ikke slik som disse kristne kvinnegruppene. Det hender at griske slektninger kommer, jager bort barna og tilegner seg den lille jordflekken og hva ellers de stakkars barna kunne fått til minne om sine aids- syke foreldre.

• Kvinnegruppene ber Gud om hjelp.
• I mars var de Sion Sellebakk og Miriam fra Skjeberg som kom med bønnesvaret.
• Takknemlige kvinner på Thessalia og i 6 andre menigheter fikk hundrevis av kilo med mais som de fordelte nøyaktig, så hver av de foreldreløse barna fikk like mye.
• Den påsken var det ingen som sultet.
• Ingen kan helpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Fredrik er navnet..

Fredrik Torgerssøn, var født 1694 på Rubberød og vokste opp der. Han ble sjømann slik som brødrene sine. Giftet seg i 1726 m. enken Berte Nilsdatter på Hvalø og ble jordbruker. Med henne fikk han tvillingene Maria og Torger f.1726. I 1727 døde Berthe og Fredrik måtte flytte. Dere kan lese om hans triste skjebne i min blogg 29.juni 2007. Det gikk nok bedre med sønnen Torger. Gamle-Fredrik hadde nok lett rått hvis noen hadde spådd at hans sønesønner skulle nevnes blant rikfolk, Den eldste sønnensønnen ble kalt Fredrik etter ham. Han ble født i 1752.: Sem og Slagen bygdebok - gårdshistorie - første bind - annen del ... Frederik Hauff begynte visstnok med to tomme hender og arbeidet sig op til å bli en av Vestfolds rikeste menn. Han bodde på Nedre Haug på Tjøme en god tid og tok slektsnavnet sit herfra. Flyttet fra Tjøme til Slagen 1802 og bosatte seg på Narverød. F. 1752 på Lindholmen, Nøtterøy, d. 1816 på Narverød. Gift:1. 1775 m. Idde Anunsdatter, enke efter Hans Jakobsen. Frederik Hauff begynte visstnok med to tomme hender og arbeidet sig op til å bli en av Vestfolds rikeste menn. Ved samfrendeskifte efter hans annen hustru, Nicoline Lindahl, utgjorde boets formue 100 000 rdl., fordelt således: Gården Narverød, verdsatt til 6000 rdl., i rede kontante penger og i utestående kapital 44 000 rdl., skib og løsøre blev verdsatt til 50 000 rdl. Narverød blev utlagt til sønnen Torger F. Hauff. (L. Berg, Nøtterø, s. 122, Tjøme, s. 370-71 og Sandeherred, s. 384. Joh. K. Bergwitz, Slægten Hauff 1648-1908). I 1804 var Frederik Hauff eier av følgende fartøier (se Tønsbergs Historie II, s. 498-99 og s. 516) : Skib ”Haufflin”, 109 kom.lester, bygget 1798, fører Jørgen S. Aarøe, Tjøme, 11 mann. Skib Søstrene, 82 kom.lester, bygget 1788, forer Hans Thorbjørnsen, Nøtterøy, 11 mann. Skib «Fridr. Greve af Ahlefeldt», 991/2 kom.lester. bygget 1800, fører Hans O. Bjønnes, Nøtterøy, 11 mann. Skib «Spes Fortuna», 75 kom.lester, bygget 1799, forer And. Lindahl, Tønsberg, 9 mann. Brigg «Providencia», 76 kom.lester, bygget 1793, fører Lars Andersen, Nøtterøy, 9 mann. Brigg «Haabet», 43 kom.lester, bygget 1786, forer Even Giertsen, Nøtterøy, 9 mann. Brigg « Emanuel», 281/2 kom.lester, bygget 1773, forer Ole Torgersen, Nøtterøy, 6 mann. Nå ja, dette var bare min oldemors rike onkel. Han døde nesten 30 år før hun ble født. Han rakk i hvert fall å lære hennes far, Samuel, opp i skibsrederfaget. L. Bergs bok om Nøtterøy, s. 405, kan man lese følgende om Samuel Lindholm: «Han hadde god støtte i broren sin Frederik Hauff, og kom tidlig godt ivei. 23 aar gammel finder vi ham som skipper paa brorens skib Spes Fortuna (75 lester). Tippoldefar døde i 1843, noen måneder før oldemor ble født. I 1849 ble navigasjonsloven opphevet og dampbåtene ble havets herskere. Det var ikke lenger bruk for de fantastiske seilskipsreder-genene i vår Vestfold-slekt. Resten av historien om min tippoldefar kan leses i min blogg, skrevet 29. juni 2007.